I mitt daglige virke kan man ganske enkelt si at jeg hjelper folk til å begynne å snakke sammen igjen om det som har blitt vanskelig. Jeg mekler og trøster en god del også. Jeg har gleden av å kunne oppholde meg innenfor det spennende feltet: Konfliktforebygging, konflikthåndtering, mekling, dialogarbeid og forsoningsprosesser.
Rent isolert sett er hver av disse overskriftene veldig generelle, noe intetsigende og til dels svært "slitte" begreper. En annen og mye mer spennende og viktig innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i følelser og emosjoner. Følelser og emosjoner opptar meg mye nettopp fordi det er så viktig. I mitt virke har jeg grunnet mye på emosjonens betydning i det konfliktfaglige landskapet.
Ok kjære leser, da kjører vi på!
Se for deg at du er tydelig uenig med en kollega i din avdeling. Dere diskuterer så fillene fyker og fremstår ovenfor hverandre med en betydelig uenighet om hvordan en sak skal løses.
Selv har jeg et kroppsspråk som røper meg i all sin tydelighet. Når jeg passerer nivået der din kollega befinner seg: «Uenig på sak» er jeg på full fart inn i neste nivå: «Personifisering». Vi går fra fokus på sak til frustrasjon når ting blir personlige. Selv får jeg den markante «sinnarynka» mellom øyenbrynene. Den skrår delvis opp mellom øyenbrynene og mot venstre. Samtidig senkes venstre øyenbryn og det høyre heves. Når dette kroppsspråket utspiller seg, har jeg passert det nivået der sak fortsatt er i fokus.
Følelsene begynner å snike seg inn. Kanskje tenker jeg at den andre er en kverulant, at han sier imot meg bare for å gjøre det, og hva er motivene? Fra fokus på sak, til at det faktisk må være noe komplett galt med min kollega har satt seg som i et jerngrep hos meg. Nå dukker kanskje vonde og forvirrede følelser opp. De kommer snikende og de er negativt ladede.
Les også: Har du et tillitsbasert arbeidsmiljø?
Disse to nivåene er de to første av totalt åtte nivåer i den østerriske professoren Friedrich Glasl sin konflikt eskalerings trapp. Det hadde så definitivt ikke vært noe blindspor å gå nærmere inn på herr Glasl sin trapp, men det må bli en annen gang. Du får heller prøve å forestille deg hvilke lidelser og følelser som oppstår på vei oppover trappetrinnene, når negative følelser allerede har sneket seg inn og fargelagt det andre trappetrinnet.
Det å snakke seg ned fra «uenighet på sak» krever naturligvis en velvilje og kanskje en oppjustering av partenes evner til å lytte til hverandre. Når det har gått noe personlig i dette, begynner kommunikasjonen å bli komplisert. Her kreves det faktisk at en av partene går til den andre og evner å adressere følelsene sine. Altså, å si noe om hvordan en selv har det, hva ens eget ønske er og ikke minst hvilket behov en har for å løse opp i en gryende fastlåst situasjon.
Utfordringen for den som forsøker dette er at det ofte koster litt å by på seg selv og være ærlig rundt egne følelser og behov. I tillegg, hvis han med denne fremgangsmåten ikke blir møtt, kan en ytterligere eskalering skje på sekunder (eller bak vedkommendes rygg). Allianser fødes tenker du kanskje nå? Det tenker jeg også! Det psykososiale miljøet begynner gradvis å kjøles ned.
Vi er kommet dit at jeg nå kan røpe følgende påstand: «I alle konflikter i hele verden er emosjoner en ingrediens». Fravær av vonde, triste, innbitte, arvede, hatske og infame følelser er ikke noe jeg tror på i et konfliktlandskap.
Attribusjon eller attribuering
La oss ta en titt på hva sosialpsykologien sier om disse vonde følelsene. Jeg vil i den forbindelse presentere et nytt begrep for deg: Attribusjon eller attribuering. En av de aller største attribusjonsteoretikerne, Thomas F Pettigrew (psykolog og professor emeritus ved Harvard University) beskriver dette høyest menneskelige fenomenet. Han sier at den som attribuerer samtidig utsetter seg selv for attribusjon.
Attribuering handler om en psykologisk prosess som vi alle kan bli rammet av, men som er krevende å oppdage selv. Det handler om en gradvis demonisering eller umenneskeliggjøring av den/de andre. Det som skjer er at man degraderer den andre. Det kan bli så ille at det nesten vokser ut djevelhorn i pannen på den andre. Det samme utsetter man seg selv for. Utfordringen hva gjelder en selv er at det begynner å vokse ut englevinger på ens egen rygg, og - oi! jeg fikk glorie også.
Dette har naturligvis ikke rot i virkeligheten, men det blir gradvis en kognitiv sannhet for den som attribuerer. Alt skjer inne i vedkommende sitt hode, og den ulykksalige rammes av «attribusjonsfella». Verden er full av eksempler på alvorlige attribueringer, hvor motstridene parter har kalt hverandre dyr og kakerlakker.
Les også: Hva konflikter kan gjøre med arbeidsmiljø og tjenestekvalitet
Det forekommer fra tid til annen at jeg konfronterer parter i en konflikt, faktisk skjer det ganske ofte. Først får de en rask teoretisk fremstilling av attribusjon - gjerne tegnet med strek-personer og enkle skisser. Deretter kommer følgende spørsmål: Kan det tenkes at du er rammet av attribusjon i en eller annen grad?
Det slår meg hvor godt dette tas imot. Det er naturligvis som å rive av et plaster på et sår og oppdage hvor stygt såret ser ut. Det er forbundet med både smerte, skamfølelse og kanskje noe ydmykende? I mange tilfeller begynner medisinen ganske raskt å hjelpe. Medisinens innhold er å forsøke å reversere attribusjonen, ved å hjelpe partene til å begynne og se hverandre igjen som mennesker.
Når partene gradvis hører hverandres historier, opplevelser og hører den andre sin smerte, kan den psykologiske reverseringsprosessen begynne. Mine egne erfaringer forteller meg at det er både uklokt og kortsiktig å hoppe bukk over folks emosjoner. Menneskers følelsesliv er en viktig ingrediens - både hva gjelder konfliktopptrapping og konfliktnedtrapping.
