Hva gjør vi med de tause barna?

Hvordan reagerer du når et barn konsekvent unngår å snakke utenfor hjemmet? Hva er typisk for de reaksjonene tause barn møter i omgivelsene? Hvordan kan vi forstå tausheten i et individ- og systemperspektiv?

Selektiv mutisme er et forsømt forskningsfelt i spesialpedagogikken. Barna lager lite støy i klasserommet, klarer seg ofte bra faglig og står ikke øverst på prioriteringslisten over dem som får hjelp i skolen.

Fobi mot å snakke

Selektiv mutisme regnes som en angstlidelse. Min konklusjon etter snart 20 års forskning på feltet er at tausheten handler om en spesifikk fobi mot å snakke. Hvis du har fobi mot edderkopper, prøver du å unngå disse og får panikk hvis de nærmer seg. Barn med selektiv mutisme har panikk for å snakke og lever i konstant stress på skolen, der lærere ofte baserer kommunikasjonen sin på spørsmål og svar. Frykten for å snakke øker for hver ny dag i taushet.

Tidlig innsats og positive forventninger

Tidlig innsats er avgjørende når barn er tause. Når barn har vært tause i flere måneder og år utvikler det seg ofte fastlåste mønstre i kommunikasjonen mellom barnet og de rundt. Andre gir gjerne opp etter å ha prøvd å få barnet til å snakke gjentatte ganger. Barnet får da etter hvert et bilde av seg selv og en sosial rolle i miljøet som hun som ikke snakker.

For å få et nytt bilde av seg selv er barnet helt avhengig av at omgivelsene har positive forventninger til at det kommer til å begynne å snakke, og at det nytter å hjelpe det til å ta nye steg. Den eneste måten å komme ut av en fobi på er å nærme seg det en er redd for på en systematisk og stegvis måte.    

Les også: Dette bør ledere med ansvar for barn og unge vite om atferdsproblemer

«Det er ikke hennes ansvar at hun avviser oss»

Barnet er aldri et problem i seg selv. Gjennom nøye observasjon av barnets reaksjonsmønster, kan vi finne ut hvilke situasjoner vi bør gjøre mer eller mindre av i barnehage og skole for å bryte den tvangsmessige tausheten. Fokuset bør også ligge på hvilken respons barnet får på sin kommunikasjon i miljøet. De tause barna har behov for voksne som tar ansvar for at relasjonen utvikler seg. For å klare dette, må de profesjonelle bygge opp sin kapasitet på individ- og systemnivå.

Ønsker du å lære mer kan du se kursene vi tilbyr. 

Referanser

American Psychiatric Association. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5). (5th ed.). Washington, DC: American Psychiatric Association.

Omdal, H., & Galloway, D. (2008). Could selective mutism be re-conceptualiced as a specific

phobia of expressive speech? An exploratory post-hoc study. Child and Adolescent Mental Health, 13(2), 74-81.

Omdal, H. (2016). Når barnet unngår å snakke: selektiv mutisme i barnehage og skole. Oslo:

Universitetsforlaget.

 

Ta kontakt for en fagprat