Hvordan kan vi voksne gjore vart beste for a vare et godt forbilde for barn og unge
Illustrasjon: Lisa Aisato

Vi er alle sammen sårbare, avhengige av og prisgitt mennesker rundt oss. Fra vi ble unnfanget til vi trekker pusten for siste gang. Vi søker tilhørighet til, og støtte fra omgivelsene våre uansett hvor i verden vi tilfeldigvis blir født. 

Å vokse opp og leve i Norge i 2019 er et privilegium. Allikevel er det mange av oss som leter, sliter, søker og finner – eller går oss vill. Vi blir fortalt at vi kan gjøre hva vi vil, bli hva vi vil og være sammen med hvem vi vil. Uansett hvilken religion vi bekjenner oss til, hvilken hudfarge vi tilfeldigvis har eller hvilken seksuell orientering vi famler oss frem i. Vi skal bære den friheten – og den kan til tider være forvirrende og tung å bære. Kanskje er det derfor vi trenger gode rollemodeller og forbilder mer enn noen gang?

Hva er et godt forbilde?

Det finnes mye faglig stoff om det å være et godt forbilde for barn og unge. Hva som er bra, best og ikke minst forsket på. Jeg tør påstå at det ikke er mangel på kunnskap det handler om blant voksne, eller mangel på velvilje, men kanskje det å få overskudd til å være den beste utgaven av seg selv i møtet med andre? Kanskje vi for eksempel på t-banen kunne sitte litt mer å måpe, se oss rundt, undre oss, snakke med sidemannen eller bare rett og slett gi oss tid til å gjøre oss klare for en ny dag? Sakte.

Kong Harald oppfordret folket i sin nyttårstale om å være et godt forbilde. Han poengterte at barn og unge lærer av oss voksne, derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Kongen prøver å forene og samle folket sitt, og det er vanskelig å være uenig med han i at med et smil og en smidig tilnærming oss imellom i hverdagen, gir både mening og tilhørighet.

«Den mest utbredte sykdommen i vesten i dag er verken tuberkulose eller spedalskhet; det er å være uønsket, uelsket og etterlatt til seg selv» 
- Mor Teresa

Gjennom mitt yrkesliv har jeg jobbet med barn og unge mennesker. Helt fra de startet i barnehage, på skole, på institusjon og i kulturlivet. Jeg har sett snille, gode små og unge mennesker som har gjort sitt aller beste for å være en god venn, for å passe inn, for å følge regler, for å inkludere. Jeg har møtt sinte gutter og jenter som har vært opprørte ungdommer som ikke har funnet seg til rette, jeg har stått i utfordrende situasjoner der alvorlig utagering har funnet sted. Likevel mister jeg aldri troen på at der inne i disse menneskene finnes det noe bra, et egenverd som er «litt på skakke», men som likevel fortjener tillit og tro.

«Jeg vet at du aldri vil gi meg en sjanse»

Vi skulle endelig åpne et ungdomshus som skulle driftes for og med ungdommene selv i hjembyen min. På en av mine første arbeidsdager kom en 17 år gammel gutt inn på kontoret mitt. «Jeg vet at du aldri vil tro på meg, jeg vet at du aldri vil gi meg en sjanse» sa han.

Jeg satte meg og spurte hvorfor han sa dette til meg på vårt første møte? Han sa videre: «jeg har brukt opp all tillit hos voksne mennesker, hjemme, på skolen, hos politiet etc. Derfor tenker jeg at da har jeg sikkert gjort det allerede med deg også».

Kort fortalt viste jeg denne unge gutten både min tro, min tillit og mine forventninger. Jeg ønsket ikke å la han få meg til å bli den voksne han så meg være. Denne 17-åringen lærte meg at det å vise tro og tillit til det motsatte var bevist er viktig og svært sentralt. Han fikk kjenne seg betydningsfull gjennom å få nøkkelkort til huset, tid til å sette sammen en dansegruppe, og han ble ett av de beste forbildene for de andre ungdommene på huset.

«Bedre å være fri. Bedre å være alene og gå en tur i denne haugen av ingenting, enn å holde fast ved falske forhåpninger og våkne opp senere med en håndfull brutte drømmer...»
- Edwin Vergara

Hva kostet det meg å våge å vise tro, tillit og forventninger til en som få andre voksne trodde på? Ingenting annet enn risiko for at det ikke ville fungere. Unge mennesker søker. De ønsker å få kontakt med de voksne som ser og gir mening. De ønsker at vi skal våge, selv når de advarer oss mot at det vil gå bra. Investerer vi i tid til å møte blikk, lytte til det barnet og de unge snakker om og er opptatte av, da forsterkes deres bilde av den gode voksne rollemodellen.

«Barn blir lært det voksne er og ikke det de sier»
- Carl Gustav Jung

«Ikke oppdra barnet - oppdra deg selv»

Barn kan ikke velge sine foreldre. Alle barn er forskjellige; de har alle sine egne personligheter og behov. Å vite hvordan man møter barn og unge med tilstedeværelse, er uten tvil foreldres største forpliktelse.

Heine Steinkopf i RVTS sier i sin artikkel «Ikke oppdra barnet, oppdra deg selv»: «Det er viktigere hvem du er som menneske, enn hva du gjør som oppdrager». Han mener videre at: «Barn ser på oss med argusøyne, og lærer livet gjennom hvordan du lever ditt liv». Det er hvem du er, som er avgjørende.

Jeg forstår det slik at han mener han at vi må fokusere mer på oss selv som voksne, og bli mer bevisste på hvordan vi fremstår ovenfor barn og unge. Både i medgang og motgang.

Klikk her for å lese mer

«Gode forbilder finnes»

Mitt største forbilde var min bestemor. Hun viste seg stødig og trygg, stilte krav, gav meg gode øyeblikk der jeg kunne kjenne meg betydningsfull. Hun sa: «Vi er kommet hit for å hjelpe og ta vare på hverandre». Pippi Langstrømpe var et annet forbilde, hun trosset alle og trodde på seg selv. Gode forbilder finnes nært, de finnes i eventyrene og de finnes i deg!

Vi i Fagakademiet ble inspirert av tema og arrangerer FORBILDEKONFERANSEN 2019, 31 oktober i Oslo. Klikk her for å lese mer!