Kunnskap og trygghet knyttet til lovverket i helse- og omsorgssektoren

Alle som jobber i helse- og omsorgssektoren trenger kunnskap og trygghet knyttet til det lovverket som gjelder for denne sektoren. Trygghet og kunnskap gjør deg til en dyktigere helse- og omsorgsarbeider, uansett på hvilket nivå, og uansett hvilke oppgaver du har. Kunnskap og trygghet hos de ansatte gir tillit og trygghet hos pasienter og brukere.

Lover og regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt for deg som jobber i helse- og omsorgssektoren

Taushetsplikt er en bærebjelke i kontakten mellom utøvere og mottakere av helse- og omsorgstjenester. Helsepersonelloven gjelder for alle som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Spesialisthelsetjenesteloven har tilsvarende bestemmelser. Her er det regler om hva taushetsplikten innebærer, hvilke opplysninger som omfattes, men også regler om når taushetsplikten kan settes til side, og da gi det som kalles opplysningsrett. Lovverket har også regler om når taushetsplikten ikke gjelder, og det inntreffer det som heter opplysningsplikt.

De viktigste reglene om dette står i helsepersonellovens kapittel 5 og kapittel 6, og i spesialisthelsetjenesteloven kapittel 6. Pasienter, brukere, pårørende og ikke minst tilsynsmyndighetene regner med at både du som helsepersonell, og alle dine kollegaer kjenner til dette lovverket.

Krav om forsvarlighet, kvalitet og sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten er også lovregulert

Forsvarlighetskravet er omtalt i helsepersonelloven § 4 som da gjelder på individnivå, og forsvarlighetskravet er også omtalt i helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1 som gjelder kravet til kommunens tjenestetilbud, altså på systemnivå. For spesialisthelsetjenesten er det forsvarlighetskravet fastsatt i § 2-2.

Helsepersonell, og ikke minst ledere og mellomledere må ha god kunnskap, forståelse og trygghet knyttet til disse lovbestemmelsene, klare å fylle de juridiske begrepene med et konkret og faglig innhold. Forsvarlighet, kvalitet, sikkerhet og tillit må være mer enn bare ord; de må fylles med et konkret innhold, og gjenspeile de tjenester og handlinger som utøves i hele helse- og omsorgstjenesten.

Samtykke og samtykkekompetanse

Hovedregelen er at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke. Dette er slått fast i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Så finnes det noen lovbestemte unntak, for eksempel innenfor lovverket om tvunget psykisk helsevern kapittel 3.

Samtykke og samtykkekompetanse kan være utfordrende begreper for helsepersonell å forholde seg til. For å gi mening må det relateres til noe; samtykke i forhold til et eller annet, for eksempel helse- og omsorgstjenester. Samtykkekompetanse er et dynamisk, og ikke et statisk begrep. Det betyr at en pasient kan ha samtykkekompetanse på ett område, men mangle det på et annet område. Det betyr også at samtykkekompetansen kan være noe svekket, men ikke helt fraværende, og det betyr videre at samtykkekompetansen kan være borte i en periode, for så å kunne gjenvinnes.

Dette er spennende og viktige regler, som opptar både helsepersonell, pasienter og pårørende.

Opplæring, videreutdanning og kompetansebygging

Det aktuelle lovverket innen helse- og omsorgstjenesteloven har også regler som pålegger både kommunene og spesialisthelsetjenesten å sørge for tilstrekkelig opplæring, videreutdanning og kompetansebygging for sine ansatte. Og det finnes tilsvarende plikt for de ansatte til å delta i slik opplæring og kompetansebygging i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 8.

Kunnskap gir trygghet, skaff deg det.