Jeg sitter med en klient hvor jeg har fått beskjed om at det dreier seg om «litt skolevegring og litt rusmisbruk».
Ifølge journalen har klienten hatt ganske mange samtaler med blant annet lege og rusteam. Det burde jo vært en del å hente fra journalen, men mye av det som står der er veldig overflatisk. Klienten er blitt samvittighetsfullt intervjuet. Litt oversikt over hva klienten har bedrevet det siste halve året, det har jeg, men når klienten kommer til meg, føler jeg meg ganske blank. Jeg vet lite om personen. Jeg begynner med å bli kjent med klienten.
Jeg spør om familien. Bakgrunnen. Felles interesser. Hva gjorde du før i verden?
Les også: Følelsenes betydning i fastlåste og vanskelige situasjoner
I løpet av timen har det gått opp for meg at klienten er tungt traumatisert, og trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Vedkommende kan ha vært vitne til, og/eller ha deltatt i, krigshandlinger. Og når klienten har gått, lurer jeg veldig på hvorfor ingen har funnet ut dette før meg?
Våg å stille spørsmål du ikke vil ha svaret på
Det jeg har foran meg i stolen (eller ved siden av, det varierer litt) er et liv. Vedkommende kommer ikke først og fremst med en diagnose, men med seg selv. Ja, man skal avgjort gå gjennom teknikker og sjekklister, men går man mekanisk gjennom dem så mister man fokuset på det som ligger bak og under.
Å bli kjent med en klient krever fagkompetanse – ingen tvil om det. Det finnes teknikker man kan lære seg. Men det krever noe mer. Skal man komme under huden på folk, og finne ut hva de har gått gjennom, må man våge å stille spørsmål man ikke ønsker å få svar på. Man må takle ubehaget. Det kan kjennes vondt å vite.
