shutterstock_1034589358-928470-edited

Bak all kritikken som har kommet mot lærere, elever ledere i Osloskolen de siste månedene ligger det et mangfold av udekkede behov. Det barn og unge, lærere og ledere i skolen trenger nå er ikke juridiske hjemler og regler for hva de kan si og ikke si, eller sanksjoner som skal ramme elever, lærere og ledere. Det de trenger er trygghet for at de behovene de har vil bli tatt på alvor, og at disse behovene blir dekket. Det vi har vært vitne til er fortvilelse, frustrasjon, sinne, avmakt, frykt – og hvilke strategier de involverte har sett det nødvendig å bruke for å synliggjøre at den hverdagen de opplever ikke klarer å møte helt grunnleggende menneskelige følelser og behov. Nå trenger menneskene i skolen bistand, av erfarne og engasjerte humanister, som kan hjelpe med å identifisere, tydeliggjøre og sette ord på hva de trenger for å få arbeidsro.

Spørsmålet er hvordan vi som samfunn og medmennesker kan være med å tydeliggjøre og møte det som trengs for å videreutvikle en skole der alle er sikret trygghet og helsefremmende arbeidsforhold. Lovgivningen er ment å skulle bidra til at vi sammen skal forstå hvordan vi ønsker å ha det, og hva som skal til for at vi skal få det slik. Lovgivningen sier lite om hvordan og hvilke virkemidler vi kan ta i bruk for å få det til. Bortsett fra kanskje den velkjente strategien der straff og belønning er hovedelementene. I den situasjonen skolen står i pr. i dag er ikke det fruktbart. Det vil bare resultere i et endeløst «blame- and shame-game» der abstrakte begreper, polemikk og retorikk blir hovedingrediensene i en destruktiv dans med mål om å ikke ende alene på det tapende laget. Ansvar individualiseres og interesser fragmenteres. Fortsetter det slik ender vi alle på taperlaget. Barna våre får ikke dekket sine grunnleggende behov for en trygg og sikker skolehverdag. Lærerne får ikke de arbeidsforholdene de må ha for å kunne utøve yrket sitt på en profesjonell måte, og skoleledelsen blir tvunget til å være medie- og kommunikasjonseksperter, saksbehandlere og dommere - og kanskje til syvende og sist politikere. Til slutt havner alle med ryggen mot veggen, og må forsvare seg mot aggressive ytringer, beskyldninger, krenkelser, mobbing - og i sin ytterste konsekvens fysisk aggresjon og ytterligere lidelse.

Les også: Skoleledelse, sikkerhet, helse og psykososialt arbeidsmiljø

Hva kan vi gjøre for å endre denne utviklingen? Vi må våge å være mennesker. Sårbare, usikre, inkluderende og involverende mennesker som forteller hverandre - og viser med aktiv handling at vi trenger hverandre. Vi må møte hverandre med åpenhet og nysgjerrighet. Hva er det du trenger for å kunne utføre og få til det du ønsker, og hvordan tror du at vi som står rundt deg best kan møte og støtte deg? Det er spørsmål jeg tror er nødvendig å stille for at hverdagen for de fleste av de involverte i skolen skal bli bedre. Vi har nok regler, lover og forskrifter. De er gode, de er tilstrekkelige og de vil kunne danne et godt grunnlag. De er bare ikke verdt noe dersom ikke vi som mennesker kan møte hverandre med respekt og vennlighet. For å kunne komme dit er det helt nødvendig at de underliggende, helt grunnleggende behovene våre blir møtt.

Det handler om å få mulighet til å skape og å oppleve meningsfylte hverdager, oppleve å ha tilhørighet i et stimulerende og vennlig miljø, gode relasjoner til de rundt oss og forutsetninger for å føle oss som en del av noe; en følelse av selvverd og å kunne mestre hverdagen og møte de forventningene og kravene som blir stilt til oss på en konstruktiv og positiv måte. Med engasjement og glede! Det er grunnleggende.  Banaliteter, klisjéer og selvfølgeligheter kanskje, men hvorfor er det da så ubegripelig vanskelig? Hva er grunnen(e) til at det fenomenet vi forsøker å forstå og de velmenende menneskene som forsøker å forstå fremstår som så uforsonlig, og avgrunnen mellom partene så uoverstigelig?

Lektor Simon Malkenes beskrev sårbare skoleelevers atferd i en undervisningstime. Den beskrivelsen han kom med ble av noen vurdert og betegnet som krenkende og nedverdigende, av andre som en politisk ytring, av en tredje som misbruk av ytringsfriheten… Og så var det hele i gang!

Les også: Offentlig ansattes ytringsfrihet om interne forhold på arbeidsplassen

Mitt ønske? Å bruke det vi har av kompetanse om menneskets grunnleggende behov for mening, tilhørighet, selvstendighet og erkjennelses- og kunnskapstrang til å møte de udekkede behovene elever, lærere og ledelsen i skolen har. Det er situasjonen som er uholdbar, og det er den vi må ta utgangspunkt i. Den samla situasjonen, ikke hva enkelte mennesker mener om enkeltmennesker. Ikke politiske ståsteder, dogmer og ideologier. Ikke juridiske spissfindigheter og trusler om sanksjoner eller «subjektive opplevelser av ubehag». Det er blindveier. De synes mer og mer som snarveier til nye blindveier. Det finnes ingen «Quick-fix» eller enkle løsninger, standard prosesser, prosedyrer eller «verktøy» som kan «reparere» en situasjon som er så kompleks og sammensatt som det Osloskolen sliter med. Vi må finne en måte å snakke om dette på som inkluderer alle, med ønsker om å fortelle og vise alle involverte at «Jeg vil deg vel» og du har støtte hele veien til mål. Og starte nå.

Det kan være en mulig start å fasilitere en ansvarlig samtale mellom skoleledere, lærere, fagforeninger, interessenettverk og elever i skolen, der et bestemt resultat eller løsning ikke er fastlagt på forhånd. En åpen holdning og en ansvarlig samtale kan avdekke de underliggende behovene, etablere nye relasjoner og føre til de endringene skolen vil være best tjent med.

Det vil bare ta tid og kreve vilje til å bruke den tiden, den nødvendige energien og de nødvendige ressursene. Det gjør slike prosesser alltid. Og jeg er overbevist om at det er verdt det!

 

Last ned gratis: 7 trinn til et bedre psykososialt arbeidsmiljø  Last ned nå ›